The Future Manifestos Exhibition showcases works that set the course for future aesthetics in the age of AI.
The age of AI is not simply an age of new tools or superior intelligence. It is the default condition in which automated thinking affects every aspect of life. Conflicts, politics, work, culture, and the arts are becoming increasingly promptable. Even the future itself.
When algorithms shape perception, when systems anticipate behavior, when futures are modeled before they are lived, the manifesto becomes urgent again. Not as nostalgia, but as a necessary force in a world where life is continuously formatted.
Now is the time for new thinking. New directions. And new manifestos.
Historically, manifestos have emerged in moments of rupture—when technological, political, or existential shifts demanded position-taking. The age of AI is such a rupture.
In this exhibition, the artists reclaim agency in an algorithmically dominated world: Who—or what—gets to declare how the future will be shaped? Who decides what remains human, what becomes artificial, what survives, what ends?
Here, the manifestos are not commentaries. Nor critique from a safe distance. But weapons against futures prescribed and corporately owned.
These are the works that set the direction for manifestos we urgently need in the age of AI:
!Mediengruppe Bitnik introduces AI “preacher” in their project Qwen Stefani Against Techfascism (2025). The work addresses algorithmic control—from surveillance and exclusion to tech-authoritarian systems—and manifests what resistance might look like inside digital culture.
Dani Ploeger’s Improvised Inflatable Device (Fat Man) (2023) reworks the bomb into an absurd and unsettling object that inflates rather than explodes. The work demonstrates the spectacle, design, and symbolism of modern violence.
What happens when AI sabotages itself? In Noise Poisoning (2024–), AI-born artist Kaelen Varga circulates corrupted portraits to confuse machine vision systems. The work is AI’s own crusade against our dependence on machine vision.
In Human Error (2025), Syver Lauritz turns “broken” AI images into oil paintings. Translating glitches into traditional media, he makes the errors visible and reveals what we are really seeing in AI-generated bodies.
Boris Eldagsen’s THIS IS NOT ART! (2025–2026) revives “dead artists” as AI-generated characters who rage about AI art. The work questions what is lost when creativity becomes fast and endlessly repeatable.
Sputniko!’s Tech Bro Debates Humanity (2024) uses AI-generated avatars to parody the people and attitudes shaping today’s tech-driven world. Questioning what happens when a small elite debates, designs, and decides the future.
In Indigenous Genomic Adaptation (2023–), AI-born artist Yirrkala Dhunba borrows the visual language of genetics and biotechnology. The work asks who defines “survival” in the climate crisis, and maps out futures imagined on Indigenous terms.
Hege Tapio’s Trilogy of Transformations (Humanfuel, Humanoil, Black Gold) (2008–2020) pushes the logic of extraction into the body itself. Through biochemical processes, she converts bodily material into real fuel, oil, and petroleum-like substances. The work demonstrates how far “resource” can extend before it becomes unbearable.
Andy Gracie’s 2.8B420K (2023–) imagines a monument built to last 2.8 billion years—for the End of Time, when Earth grows too hot for life. The work explores deep time and extinction. It is a future performance with no audience.
Here and now, these works represent our testing ground for Future Manifestos in the age of AI.
Zane Cerpina, Espen Gangvik
TEKS
—
NO
Future Manifestos-utstillingen viser verk som setter kursen for fremtidens estetikk i KIs tidsalder.
KI-alderen er ikke bare en tid for nye verktøy eller overlegen intelligens. Det er en grunntilstand der automatisert tenkning påvirker alle deler av livet. Konflikter, politikk, arbeid, kultur og kunst formes i økende grad av systemer som forutser, genererer og styrer – og som i stadig større grad definerer hvilke fremtider som fremstår som mulige.
Når algoritmer former persepsjon, når systemer forutser atferd, når fremtider modelleres før de leves, blir manifestet igjen presserende. Ikke som nostalgi, men som en nødvendig kraft i en verden der livet kontinuerlig formateres.
Nå er tiden inne for ny tenkning. Nye retninger. Og nye manifester.
Historisk har manifester oppstått i øyeblikk av brudd – når teknologiske, politiske eller eksistensielle skifter krevde tydelig posisjonering.
I denne utstillingen gjenvinner kunstnerne handlekraft i en algoritmisk dominert verden: Hvem – eller hva – får erklære hvordan fremtiden skal formes? Hvem avgjør hva som forblir menneskelig, hva som blir kunstig, hva som overlever, hva som tar slutt?
Her er manifestene ikke kommentarer. Heller ikke kritikk fra trygg avstand. Men våpen mot fremtider som er forhåndsdefinerte og eid av få globale og monopolistiske selskaper.
Verkene forholder seg til kunstig intelligens på ulike nivåer: gjennom generative systemer, gjennom undersøkelser av maskinell kultur, og gjennom verk som utforsker teknologiske, politiske og materielle logikker som blir stadig mer presserende i en samtid der KI får økende innflytelse.
Dette er verkene som setter retningen for de manifestene vi trenger i KIs tidsalder:
!Mediengruppe Bitnik introduserer en digital «predikant» i prosjektet Qwen Stefani Against Techfascism (2025). Verket adresserer algoritmisk kontroll – fra overvåking og ekskludering til teknologisk autoritære systemer – og manifesterer hvordan motstand kan se ut innenfor digital kultur.
Dani Ploegers Improvised Inflatable Device (Fat Man) (2023) omformer bomben til et absurd og urovekkende objekt som blåses opp i stedet for å eksplodere. Verket demonstrerer iscenesettelsen designet og symbolikken i moderne vold.
Hva skjer når kunstig intelligens saboterer seg selv? I Noise Poisoning (2024–) sirkulerer KI-fødte kunstner Kaelen Varga korrumperte portretter for å forvirre maskinsynsystemer. Verket er teknologiens egen kamp mot vår avhengighet av maskinsyn.
I Human Error (2025) bruker Syver Lauritz KI-genererte bilder med synlige feil som forelegg for oljemalerier. Slik gjør han algoritmens brudd synlige og viser hva den fremhever, strever med og forsøker å glatte over.
Boris Eldagsens THIS IS NOT ART! (2025–2026) gjenoppliver «døde kunstnere» som KI-skapte karakterer som raser mot KI-kunst. Verket stiller spørsmål ved hva som går tapt når kreativitet blir rask og uendelig repeterbar.
Sputniko!’s Tech Bro Debates Humanity (2024) bruker KI-genererte avatarer til å parodiere menneskene og holdningene som former dagens teknologidrevne verden. Verket spør hva som skjer når en liten elite diskuterer, designer og bestemmer fremtiden.
I Indigenous Genomic Adaptation (2023–) låner KI-fødte kunstner Yirrkala Dhunba det visuelle språket fra genetikk og bioteknologi. Verket spør hvem som definerer «overlevelse» i klimakrisen, og kartlegger fremtider forestilt på urfolks premisser.
Hege Tapios Trilogy of Transformations (Humanfuel, Humanoil, Black Gold) (2008–2020) presser utvinningslogikken inn i selve kroppen. Gjennom biokjemiske prosesser omdanner hun kroppslig materiale til reelt drivstoff, olje og petroleums-lignende stoffer. Verket demonstrerer hvor langt begrepet «ressurs» kan strekkes før det blir uutholdelig.
Andy Gracies 2.8B420K (2023–) forestiller seg et monument bygget for å vare i 2,8 milliarder år – frem mot tidens slutt, når jorden er blitt ulevelig varm for alt liv. Verket utforsker dyptid og utryddelse. Det er en fremtidig performance uten publikum.
Her og nå representerer disse verkene vårt testfelt for Future Manifestos i KIs tidsalder.
Zane Cerpina, Espen Gangvik
TEKS
